Bokanmeldelse: ”Evig Søndag” av Linnea Myre.
192 sider.
Dette er en selvbiografi, med samme oppbygging som en roman. Den ble kåret til Norges beste debutroman i 2012, da den kom ut. En ting som er typisk for nyere bøker, er at de er ærligere, og sannheten er ikke pyntet på som kanskje er vaneligere hos eldre bøker. Det er også en hel del banning, som er vaneligere i nyere bøker.
I boken får vi møte en sinnsforvirret Linnea, og det kommer fram med en gang at hun sliter med både sosial angst og spiseforstyrrelser. Humørsvingningene hennes er sterkt tilstede i fortellingen der hun veksler mellom å ville myrde tilfeldige folk på trikken til å ville ende seg selv. Vennene hennes er ikke med, de er leie av Linnea og det skiftende humøret. De anbefaler en psykiater kalt Finn som kan hjelpe henne med å få orden på livet, som er styrt av tvangshandlinger. Det kommer fram at det er enda dårligere stelt med Linnea.
Hun får panikkanfall, klarer ikke lengre å kommunisere klart med moren, og hun glir inn i en mørk, mørk depresjon. Situasjonen føles uløselig, men Finn er alltid der for å støtte henne. Livet virker litt lysere, og Linnea ser etter hvert en utvei som ikke går ut på å ta sitt liv. Teksten er fortalt i dramatisk presens hele veien igjennom, og er periodisk fortalt. Boka er basert på dagboken til forfatteren selv, og handler på datoer. Det er aldri hoppet over noe mer enn fem dager, og er, selv om den fysiske verdenen er utmerket fortalt, er dette hovedsakelig grundig og gripende fortelling av følelseslivet til Linnea.
Det er en beskrivelse av hvordan en spiseforstyrret tenker, og er veldig sterk. Den blir fortalt fra Linneas synspunkt i første person. Historien har ingen spennings kurve, men jeg aner allikevel en viss oppsving mot slutten. og som hun sier selv, har ikke historien noen mening eller poeng. ”
Du har kanskje kommet til et punkt hvor du begynner å lete etter en mening med dette. Men jeg kan med en gang fortelle at det ikke vil oppstå noen mening. Jeg skriver meg vekk, fraskriver meg alt ansvar. Bøker, filmer, TV-serier, familiemiddager, lange gåturer, samtaler over et rundt bord innerst på en kafe- alt dette er for å slå i hjel tid. For å få tiden til å gå. Alle hendelsene.” Metaforer er mesterlig brukt,(”Det var mørkt som pupiller”) og selv om jeg slet med å finne symboler, tror jeg at undulaten hun har i bur, Twitter, blir et symbol på det tomme og begrensede livet hennes.
Ungene i naboblokken på ufo-huske blir også et symbol på det glade og nostalgiske livet som barn hun aldri får tilbake. Hele fortellingen er preget av følelsene hennes, og vi mangler innsikt i hvordan for eksempel moren, ser ut. Det er nesten litt rotete når hun legger ut om hvordan hun vil ødelegge blomster fordi de lukter godt. Men det er kanskje brukt med vilje av forfatteren, for å gi oss ett innblikk i hvordan en sinnsforvirret opplever ting. Hele boken er i det hele tatt veldig innsiktsfull. Det er minimalt med dialog.
Jeg likte boken godt, selv om det ikke var så mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg synes boken var passende for ungdommer, for det er der spiseforstyrrelser er mest aktuelt. Den passer allikevel for eldre folk og, den handler om en voksen dame. Jeg var veldig fornøyd med det innviklede følelseslivet til Linnea som karakter. Boka er veldig kompleks, og jeg synes at selv om den brukte noe vanskelige ord, var den stort sett lettlest. Terningkast fem!
Denne har jeg og min venninne julia skrevet :)
